WHO: mørk historie, dyster framtid

Store konfliktinteresser, gjentatte feilgrep og et ønske om mer makt, har svekket kredibiliteten til Verdens helseorganisasjon. Hvorfor Norge ikke bør støtte en verdensomspennende pandemitraktat.

Pandemien som aldri eksisterte

Den 11. juni 2009 erklærte Verdens helseorganisasjon (WHO) svineinfluensa (H1N1) som en pandemi. Men Europa hadde en mirakelkur. Kun seks måneder etter at pandemien var erklært, var en svineinfluensavaksine tilgjengelig. Årsaken til at vaksineringen kunne begynne så raskt var todelt: forhåndssignerte vaksinekontrakter og en endret pandemidefinisjon måneden før.

Mens WHO tidligere satte som kriterium at et patogen forårsaket høy dødelighet og sykelighet i befolkninger, var det etter mai 2009 nok at det hadde stor geografisk utbredning. Kritiske nordiske røster mente blant annet at definisjonsendringen ville gjøre det lettere å erklære pandemier og derfor utløse store økonomiske gevinster for legemiddelindustrien.

I årene før svineinfluensa dukket opp, hadde WHO framarbeidet forhåndssignerte «sovende kontrakter» med spesifikke vaksineprodusenter. Disse garanterte europeiske og afrikanske land vaksiner hvis en global pandemi inntraff. Avtaler med GlaxoSmithKline (GSK) og Baxter ble for eksempel signert så tidlig som i 2007. Selv om GSKs vaksine, Pandemrix, var basert på en modell av fugleinfluensa (A/H5N1), gjordes det ingen endringer i kontrakten for svineinfluensapandemien i 2009 og Pandemrix kunne derfor distribueres nesten umiddelbart.

Svineinfluensaen viste seg etterhvert å være en mild infeksjon og på det tidspunktet WHO erklærte den som en pandemi, var det kun 144 bekreftede dødsfall verden over. Til tross for dette, reiste WHO såpass stor alarm at Europa investerte millarder i vaksiner, hvorav store kvantum forble ubrukt og til slutt måtte dumpes. Norge vaksinerte flest per innbygger men avbestilte likevel 2.8 millioner av sine doser. Sverige kansellerte 8 av sine 18 millioner vaksinedoser. Tyskland investerte mer enn 500 millioner euro i 50 millioner vaksiner, hvorav mindre enn 7 millioner ble brukt. Frankrike annulerte en ordre på 50 av 94 millioner doser, etter at kun 5 millioner mennesker vaksinerte seg.

I hva som i etterkant ble beskrevet som en «falsk pandemi» fordømte Europarådet i juni 2010 WHOs håndtering av krisen. Europarådet fant «overveldende bevis» på at WHO i samarbeid med vaksineprodusenter hadde dramatisert alvorlighetsgraden av pandemien og overspilt behovet for massevaksinasjonskampanjer. I en rapport Europarådet publiserte, understreket de «alvorlige mangler» i beslutningsprosesser rundt utbruddet. Medier som Forbes og Spiegel belyste også hva som framstod som åpenbar korrupsjon i WHO.

Spesielt fikk WHO kritikk for at de var uvillige til å offentliggjøre navn og interesseerklæringer fra medlemmer av sin beredskapskomité og relevante europeiske rådgivende organer som ga sine anbefalinger om pandemien. British Medical Journal (BMJ) publiserte samtidig avsløringer om at mange av medlemmene som var med på å stemme fram pandemierklæringen, hadde økonomiske forbindelser til vaksineprodusenter, inkludert GSK.

H1N1 pandemien trigget til slutt 18 milliarder dollar i vaksinekontrakter, men selv om det økonomiske omfanget av korrupsjonen var mye omtalt, belyste  BMJ også andre og mer graverende forhold. Pandemrix-vaksinen forårsaket nemlig alvorlige nevrologiske reaksjoner som Guillain-Barre syndrom, narkolepsi og katapleksi (plutselig muskelsvinn) i befolkninger over hele Europa og hos minst 1.300 barn. BMJ påviste også at GSK var klar over faresignalene, men holdt disse skjult. Det mest alarmerende datapunktet i GSKs interne sikkerhetsrapporter var en femdobling av dødsfall blant de som fikk Pandemrix, sammenlignet med personer som mottok andre svineinfluensavaksiner.

Etterhvert utløste rettssaker mot legemiddelprodusenten store summer i erstatning. Det var imidlertid skattebetalere som endte opp med den økonomiske byrden, siden GSK ikke kunne holdes juridisk ansvarlig under kontraktene WHO hadde framforhandlet.

Funding og interessekonflikter

De skjulte interessekonfliktene bidro til å undergrave mye av tilliten som WHO inntil da hadde opparbeidet. I en tysk dokumentar om WHO i etterkant av svineinfluensa-pandemien, ble daværende leder, Margaret Chan, spurt om hun burde gå av som følge av skandalen. Svaret hennes indikerte at WHOs beslutningsprosesser verken var uavhengige eller transparente. Chan innrømmet at kun 30% av budsjettet til WHO var forutsigbare forpliktelser fra medlemsland mens resten kom fra aktører som ønsket motytelser for sine bidrag.

I dag er det Bill & Melinda Gates Foundation (Gates Foundation) som utøver klart mest innflytelse på WHO. Sammen med GAVI, som Bill Gates også stiftet og kontrollerer, er han den klart største private støttespilleren WHO har. Med 15% av WHOs totale budsjett, bidro hans to organisasjoner i 2018-2019 tilsammen mer midler enn noen enkeltstående medlemsnasjon og hver for seg mer enn alle, unntatt Japan. I 2020-2021 stod Gates for 17.4% av den totale fundingen, som representerte en fjerdedel av summene fra topp-5 donorer. Hos GAVI, som ble grunnlagt i 2000, vil Gates Foundation være den største bidragsyteren for perioden 2021-2025, med en forpliktelse på 1,5 milliarder dollar, mens Norge yter 930 millioner dollar.

I 2017 ble Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI) stiftet av Gates Foundation sammen med Norge, India, Wellcome Trust og World Economic Forum (WEF). CEPI er et offentlig-privat partnerskap som fokuserer på å aksellerere utviklingen av vaksiner for framtidige pandemier. Norge er CEPIs største sponsor, med en forpliktelse på 266 millioner dollar så langt. Wellcome Trust – Storbritannias svar på Gates Foundation – er en av verdens mest innflytelsesrike veldedige organisasjoner, og er primært involvert i global helsesikkerhet. Før det ble en filantropisk stiftelse, var Wellcome Burroughs et farmasøytisk selskap som blant annet utviklet det kontroversielle medikamentet AZT. Dette ble brukt i behandling av HIV pasienter men måtte til slutt trekkes fra markedet. Wellcome Burroughs ble i 1995 solgt til GlaxoSmithKline (GSK), som lanserte Pandemrix.

Gates Foundation og Wellcome Trust er begge også en del av et kjerneteam ledet av WHO og FN i det som kalles Immunization Agenda 2030 (IA2030). Dette initiativet, som har en «overordnet global visjon og strategi for vaksiner» for tiåret 2021–2030, er ment å kapitalisere på nye muligheter for å møte disse utfordringene. IA2030 er knyttet til 14 av 17 bærekraftigsmål under Agenda 2030.

WHO utnevnte nylig Wellcome Trusts direktør, Jeremy Farrar, som sin nye sjefforsker, mens FN i juni 2019 inngikk et strategisk partnerskap med World Economic Forum, hvor sistnevnte skal være involvert i finansieringen av Agenda 2030.

Sammensmeltingen av få private interessegrupper med internasjonale forum som egentlig skal være uavhengige representanter for menneskeheten, møter forståelig nok voksende kritikk fra flere hold. Høsten 2022 utga WELT og POLITICO i samarbeid en reportasje som viste hvordan Bill Gates og partnere brukte sin innflytelse til å kontrollere den globale Covid-responsen. De fire gruppene, Gates Foundation, Wellcome, GAVI og CEPI, jobbet tett sammen og brukte nesten 10 milliarder dollar på tiltak mot Covid verden over, men med lite oversyn fra regjeringer og uten at de oppnådde egne målsetninger.

I tillegg brukte de minst 8,3 millioner dollar på lobbyvirksomhet overfor lovgivere og funksjonærer i USA og Europa og sikret seg enestående tilgang til regjeringer og beslutningstakere. De styrket også sine politiske og økonomiske forbindelser i Washington og Brüssel gjennom å rekruttere ledere fra viktige offentlige institusjoner i USA og EU, samt representanter fra WHO.

Mye av årsaken til at Bill Gates overveldende har fokusert på vaksiner, er at forretningsmodellen er så lukrativ. Under World Economic Forum i 2019, fortalte Gates at investeringer i organisasjoner som øker tilgjengelighet for vaksiner ga en avkastning på 20-gangen. I 2020 skrev The Nation at Bill & Melinda Gates Foundation hadde generert milliarder i inntekter fra filantropiske pengeplasseringer – mer enn organisasjonen hadde donert over de fem foregående årene. Spesielt klarsynt virket Bill Gates å være da Gates Foundation investerte 55 millioner dollar i BioNTech i september 2019, bare måneder før Covid-19 ble erklært pandemisk av WHO.

Covid-19: WHOs største overgrep mot menneskeheten

På mange måter gjenspeilet panikken og responsen til Covid-19 pandemien begivenhetene i 2009. Resultatene ble imidlertid langt mer katastrofale. Alle ingrediensene var tilstede: overdrivelse av frykt, hastverk med å vaksinere, endringer av kritiske definisjoner, tvilsomme vurderinger og produkter som ikke leverte. I tillegg inngikk regjeringer igjen kontrakter som fjernet ansvar for vaksineprodusentene.

Mens WHO i 2009 møtte motbør, fikk ingen denne gang lov til å kritisere responstiltakene fra WHO og helsemyndighetene. En tilsynelatende koordinert innsats fra mange lands regjeringer resulterte i sensur av vitenskapelig debatt rundt alvorlighetsgraden av Covid-19, alternative terapier, effektiviteten av vaksiner som ble markedsført og ikke minst de radikale tiltakene mot viruset. Mangelen på åpenhet fra WHO og de etablerte lederne av pandemiresponsen var ikke ny, men omfanget av den var overveldende og dødelig.

Angsten rundt svineinfluensa og Covid-19, var delvis drevet av overdrevne epidemiologiske modeller fra professor Neil Ferguson og hans team av forskere ved Londons Imperial College. Historien viser at Imperial College har hatt en urovekkende tendens til å overvurdere dødsfall. I Storbritannia tok svineinfluensa 457 liv, mot anslåtte 65.000. I 2001 resulterte et munn- og klovsykeutbrudd i 200 dødsfall, mens estimatet var 150.000. Enda verre, i 2005 tok et fugleinfluensautbrudd livet av noen hundre mennesker, kontra 200 millioner som var forespeilet av Imperial College.

Utrolig nok, med denne historikken var det igjen beregninger fra Ferguson og Imperial College som dannet grunnlag for WHOs erklæring av Covid-19 som pandemisk.  Teamet publiserte 16. mars 2020 en epidemiologisk modell som 10 dager senere ble revidert og forespeilet titalls millioner av dødsfall. Anbefalingen var fysisk distansering av befolkninger inntil en vaksine var tilgjengelig. WHO hadde noen måneder tidligere uttalt at massekarantener ikke er effektive for infeksjonssykdommer, men endret så sine veiledninger og fremmet tvangstiltak som Kina hadde vedtatt, inkludert obligatorisk karantene, kontaktsporing av myndighetene og til slutt nedstenging av hele samfunn.

I ettertid viste Fergusons Covid-19 modeller seg igjen å være vilt overdrevne men gjennom tilknytningen til WHO dannet tallene fra Imperial College en basis for politiske beslutninger.

Det burde heller ikke være overraskende at Imperial College gjennom årene har mottatt mer enn 180 millioner dollar fra Gates Foundation, noe som gjør organisasjonen til den nest største bidragsyteren.

Selv om viruset SARS-CoV2 var farligere enn H1N1, viste tidlige studier at infeksjonsdødeligheten ikke var unormalt høy. Dødelighetsprofilen gjenspeilet dessuten en naturlig mortalitet som slo overveldende skjevt ut for eldre og personer med alvorlige underliggende sykdommer. Forskere som tok til orde for en mer fokusert tilnærming av pandemien, ble imidlertid kritisert, sensurert eller kansellert av myndighetene. Dette gjaldt for eksempel forfatterne av Great Barrington Declaration, som har nesten 1 million signaturer.

PCR-tester viste seg å være upålitelige verktøy og overdrev tilfeller av Covid-19 infeksjon. Studiet som ble akseptert som basis for testing av WHO, ble fagfellevurdert kun i løpet av få dager (en praktisk umulighet) og inneholdt flere feil. Gjennom 2020 ble PCR-tester over hele verden amplifisert til større syklusterskler enn anbefalt. Dette førte til et svært høyt antall falske infeksjoner og registreringer av Covid-19 dødsfall, mens influensa «forsvant.» I januar 2021 utstedte WHO selv en oppdatering hvor de bekreftet at «syklusterskelen (Ct) som trengs for å oppdage virus er omvendt proporsjonal med pasientens virusmengde» mens American Centers for Disease Control and Prevention (CDC) i juli 2021 utstedte et laboratorievarsel hvor de oppfordret til å ta i bruk tester som lettere kunne differensiere mellom SARS-CoV2 og influensavirus.

Nedstengninger av nasjoner og grenser påførte betydelige negative helsemessige konsekvenser og enorme økonomiske tap, som vi fortsatt ser utfallene av. Økt fattigdom, større matmangel, høyere levekostnader, svakere økonomi og nedlegging av bedrifter er alle et resultat av brudd på forsyningskjedene. Flere eksperter, studier og uavhengige rapporter har anerkjent dette i ettertid. En utredning fra 2006 av sykdomsbegrensende tiltak, siterte en WHO skrivegruppe som vurderte tvungen isolasjon og karantene som ineffektivt og upraktiskt. Konklusjonen var at negative konsekvenser av karantener i stor skala er så ekstreme at slike begrensende tiltak burde elimineres fra seriøs vurdering. Dette tok WHO likevel ikke hensyn til.

Det viste seg også at legemidler som var godkjente for annen enn spesifisert bruk (off-label) og hadde vist seg effektive i behandling av Covid-19, ble ignorert. Brukt profylaktisk eller i tidlig behandling av polikliniske pasienter, kunne slike medisiner ha redusert sykehusinnleggelser og reddet mange liv. Igjen var det mange forskere og leger verden over som kjempet for å få lov til å bruke off-label medikamenter, men debatt ble konsekvent undertrykt og stemplet som desinformasjon. WHO bidro til dette ved å advare mot spesifikke legemidler som hadde vist lovende resultater i forskjellige deler av verden, som for eksempel India, Chile og Brasil.

Som i 2009, var det et kappløp for å utvikle vaksiner. Denne gangen festet man blant annet sin lit til produkter som var definert som genterapi, hadde høy risikoprofil og ikke var langtidstestet. Da BioNTech ble børsnotert i USA i september 2019, bekjentgjorde selskapet risikoer ved virksomheten for sine aksjonærer. BioNTech bekreftet for eksempel at mRNA fremdeles anses som et genterapiprodukt av American Food and Drug Administration (FDA) og at firmaet heller ikke hadde påbegynt eller fullført sentrale kliniske studier. Videre informerte BioNTech om at det ville ta flere år, om noensinne, før de kom til å ha et kommersielt produkt og at de økonomiske utsiktene var uklare. De innrømmet blant annet at de kanskje aldri kom til å oppnå lønnsomhet og at det ikke var presedens for godkjenning av den mRNA-baserte immunterapien BioNTech utvikler, verken av FDA, EU-kommisjonen eller reguleringsorganer i andre land. BioNTech understreket også spesifikt at utvikling av mRNA-produkter medfører stor risiko under klinisk utvikling og regulatorisk, fordi det er et såpass nytt og enestående terapøytisk produkt. Dette var litt over et år før bioteknologien ble introdusert for milliarder av mennesker.

Med tanke på den rekordraske utviklingsprosessen, var det ikke overraskende at vaksiner som WHO var med på å fremme, hadde svært negative sikkerhets- og effektprofiler. Flere land forbød etterhvert vaksiner fra AstraZeneca og Johnson & Johnson (Janssen), mens Pfizer og Modernas vaksiner til slutt ikke lenger kunne anbefales for yngre grupper på grunn av fare for hjerterelaterte bivirkninger. Danske myndigheter angret blant annet på at de hadde vaksinert barn og tenåringer.

Enda verre var det at vaksineprodusentene og regulerende myndigheter var klare over problemer med produktene men unnlot å informere offentligheten. Pfizer hadde for eksempel flere dødsfall i vaksinegruppen enn i kontrollgruppen. Over tre måneder fram til februar 2021, mottok Pfizer 42.086 bivirkningsrapporter, inkludert 1.223 dødsfall. Den kumulative analysen inkluderer et appendiks på ni tettskrevne sider med uønskede bivirkninger, noen ekstremt alvorlige og vurdert til å være av spesiell interesse for varsling. Disse dataene var ikke tilgjengelige før i januar 2022, da en forespørsel under informasjonsfrihetsloven, påfulgt av søksmål, tvang FDA til å frigi dem. Inntil da hadde FDA bedt om 75 år for å offentliggjøre data fra Pfizers kliniske studier.

Et fagfellevurdert studie av Pfizer og Modernas kliniske studier fra september 2022, viste at risikoen for alvorlige bivirkninger av spesiell interesse overgikk risikoreduksjonen for sykehusinnleggelse som følge av Covid-19, både hos Pfizer og Moderna. For eksempel var det 16 % høyere risiko for alvorlige bivirkninger hos mottakere av mRNA-vaksine enn i forhold til kontrollgruppen, mens risikoen for alvorlige bivirkninger av spesiell interesse var 43 % høyere hos mottakere av mRNA-vaksine. Dette skiftet risikofaktoren betydelig i forhold til hvor beskyttende vaksinen er.

Et biodistribusjonsstudie, også frigitt under informasjonsfrihetsloven, viste at Pfizers vaksine ikke holdt seg til lymfeknuter, som selskapet opprinnelig hevdet, men ble spredt til flere organer over hele kroppen, som hjerte, lever, milt, beinmarg, livmor og testikler.

I tillegg til at Covid-vaksinene ikke var ufarlige, var de heller ikke så effektive som man ble forespeilet. Journalen, the Lancet,  forklarte hvordan den absolutte risikoreduksjonen i forhold til kontrollgrupper, ikke var mer enn ca. 1%. Mange studier har vist en negativ effektivitet over tid, dvs. at faren for Covid-19 infeksjon tiltar dess flere doser man har mottatt. Dette er knyttet til et fenomen hvor immunsystemet ikke reagerer på nye versjoner av et virus, fordi det er trent på den opprinnelige varianten i vaksinen (Original Antigenic Sin). Dette er stikk i strid med hva som ble forventet av et produkt som først ble rapportert som immuniserende av medier, produsenter og helsemyndigheter, selv om European Medicines Agency (EMA) etterhvert advarte om det. Pfizers egne rapporter viste også at vaksinerte hadde svekket immunforsvar i 6-8 dager etter første dose. Dette løste Pfizer ved å definere «vaksinert» som 14 dager etter andre dose, noe som ble adoptert av Sverige mens Storbritannia strakk det til 21 dager. Covid infeksjoner i vaksinerte som ikke hadde nådd denne milepælen, ble derfor kategorisert som uvaksinerte infeksjoner og dette bidro til å fordreie statistikker som viste hvor effektive vaksinene var.

Til tross for sensuren rundt vaksiner – eller kanskje på grunn av den – viste det seg at mange verden rundt tidlig ble klare over potensielle komplikasjoner ved mRNA vaksinering. For å øke vaksinasjonsopptaket, valgte flere land å innføre digitale vaksinepass og dette etablerte et kontrollnett som begrenset mobiliteten for de som var uvaksinerte. I mange land mistet uvaksinerte mennesker jobbene sine og måtte saksøke staten for å få dem igjen. Statlig press og utstøtelse fra samfunnet, førte til et av de groveste overtrampene mot menneskerettigheter og individuell frihet i moderne tid.

Det kan være verdt å nevne at EU-kommisjonen i oktober 2018 publiserte et EU-dekkende studie for å anslå det generelle tillitsnivået til vaksiner. Dette ble fulgt opp i 2019 med en tidsplan for å kartlegge mulig implementering av et felles EU-vaksinasjonspass (2019-2022). Mye av finansieringen av dette kom igjen fra Bill & Melinda Gates Foundation, som er en årlig bidragsyter. I 2019 mottok EU-kommisjonen tilfeldigvis 45 millioner dollar fra Gates Foundation, noe som var 100 ganger mer enn hva de mottok i 2017, 2018 og 2020 (400.000-500.000 dollar).

Som om alt dette ikke var nok, forsøkte WHO igjen å endre en kritisk definisjon, da de hevdet at flokkimmunitet kun var mulig å oppnå gjennom vaksinering. Denne avgjørelsen måtte imidlertid raskt reverseres etter at det utløste en storm av kritikk fra vitenskapsmiljøet.

Mens lærdommen om SARS-CoV2 viruset økte etterhvert som Covid-19 pandemien skred fram, fortsatte myndigheter, medier og talsmenn for vaksiner å overdrive konsekvensene av viruset mens de promoterte tryggheten og effektiviteten ved Covid-vaksiner. Samtidig ble negative avsløringer børstet under teppet. Denne ensidige informasjonsdistribusjonen og sensuren har satt vitenskapen kraftig tilbake og ført til ytterligere mistillit til WHO og de som var ansvarlige for pandemiresponsen. Hva WHO presterte i 2020, var å innlede et globalt, sentralisert autokrati, basert på krisemaksimering og manipulasjon av data.

Hvordan WHOs nye pandemitraktat påvirker Norge

Til tross for mange feilvurderinger og merkelige anbefalinger fra WHO, hadde norske myndigheter en bedre og langt mer pragmatisk tilnærming til Covid-19 pandemien enn mange andre land. Norges helsedirektorat tok for eksempel tidlig tak i problemer med AstraZeneca og Janssen vaksinene og var også et av de første landene som advarte om bruken av mRNA vaksiner i yngre grupper og trakk anbefalinger om å vaksinere dem. Dette var mulig fordi Norge hadde autoritet til å foreta egne vurderinger og avgjørelser, uavhengig av WHO. Likevel er Norge, som mange andre land, fremdeles rammet av responsen: fra og med høsten 2021 har Norge hatt en vedvarende overdødelighet som ikke har avtatt.

Covid-19 pandemien har allerede framtvunget mange nye initiativ som leder oss nærmere en sentralisert kontrollmodell. Det framstår nå som åpenbart at et fåtall sponsorer og produsenter av farmasøytiske produkter står i en unik maktposisjon. Gjennom tilknytningen de har opparbeidet seg til WHO og regjeringer, kan de nå utøve stor innflytelse på globale helsetiltak.

Helse, miljø og sikkerhet er imidlertid ikke lenger bare et medisinsk begrep men har i økt grad også blitt militært og etterretningsrelatert. Enkelte lands forsvar og etterretningsorganisasjoner bærer nå sterke ambisjoner om å overvåke populasjoner og bevegelsesmønstre. Etter angrepet på World Trade Center i New York den 11. september 2001, satte amerikanske etteretningstjenester i gang en bred overvåking av amerikanere som bare har tiltatt i omfang. I dag er det ikke lenger terrorister fra Midtøsten som rettferdiggjør økt overvåking, men en trussel om biologiske angrep og behov for smittevern. Argumentet er at denne risikoen ikke er lokal, men global.

Over de siste par tiårene har for eksempel Johns Hopkins Center for Health Security, en ikke-statlig  organisasjon som startet med fokus på bioterrorisme og var sterkt involvert i Covid-19 monitorering, holdt pandemisimulasjoner som er ment å forberede og beskytte befolkninger mot epidemier og katastrofer. I 2001 avholdt de en en miltbrann-bioterror simulering kalt «Dark Winter,» som tilfeldigvis ble etterfult av et miltbrannangrep og deretter en miltbrannvaksine. Johns Hopkins arrangerte også «Clade X» i 2018, som fastslo at vaksiner måtte kunne utvikles «i løpet av måneder og ikke år» mens «Event 201» i oktober 2019, fokuserte på et verdensomspennende coronavirus-utbrudd. Denne simulasjonen ble gjort sammen med Bill & Melinda Gates Foundation og World Economic Forum. I 2013 publiserte Johns Hopkins en rapport kalt «Biosecurity and Bioterrorism» (biosikkerhet og bioterrorisme), som senere ble omdøpt til «Health Security» (helsesikkerhet).

Mye av denne aktiviteten har i stor grad ledet oss fram til dagens situasjon og uten å gå for mye i detalj, ser man linjene i utviklingen fra terrorisme til helsesikkerhet. Fordi det i hovedsak er de samme kreftene som utvikler biologiske våpen og har gjennomføringsevnen til å skape pandemier - tilfeldig eller ikke – øker derfor behovet for helsesikkerhet og overvåkende mekanismer. Sett i sammenheng med stort fokus på coronavirusforskning fra årtusenskiftet, er dette en relevant observasjon, som blant annet ble klart belyst i en presentasjon til Europaparlamentet av Dr. David Martin den 3. mai i år.

Dette danner bakgrunnen for WHOs foreslåtte verdensomspennende pandemitraktat, som er ment å signeres senest i mai 2024 av 196 medlemsland. Under denne, vil nasjoner overlate mye av sin individuelle bestemmelsesrett til WHO og implisitt, de som kontrollerer organisasjonen. Dette betyr i realiteten at et utenforstående, offentlig-privat organ i økt grad vil influere hvordan Norge angriper framtidige kriser.

Selv om generaldirektøren for WHO, Tedros Adhanom Ghebreyesus, uttaler at pandemitraktaten ikke påvirker suvereniteten til medlemslandene, foreslås det også betydelige endringer i det internasjonale helsereglementet (IHR 2005). Disse kan i teorien vedtas med et simpelt flertall i Verdens helseforsamling (World Health Assembly) – som er WHOs styrende organ – uten nasjonal parlamentarisk vurdering eller offentlig debatt.

IHR-endringene pålegger hver nasjon å innføre lovgivning som tillater opprettelse av et nasjonalt IHR kontaktpunkt («National IHR Focal Point»). IHR-kontakten vil ha ansvar for å overse at medlemsland oppfyller sine forpliktelser. Dette inkluderer blant annet å innføre monitorering av nye virus, identifisere dem, vurdere trusselnivå og iverksette respons. Gjennom kontaktpunktet har WHO i teorien fullmakt til å utstede bindende krav til nedstengninger av samfunn og grenser, karantener, reiserestriksjoner, maskebruk, vaksinasjoner, medisinske undersøkelser og andre tiltak som de finner passende.

Forslagene innebærer også en kraftig økning av WHOs budsjett. En del av denne tilleggsfinansieringen er nødvendig for å etablere omfattende overvåkingsprosesser i alle medlemslandene. Det legges for eksempel stor vekt på høsting av mikrobielle, epidemiologiske, kliniske og genomiske data, noe som forespeiler enorme investeringer i kontrollsystemer, digitale plattformer, helseprodukter og -utstyr. Dette vil gjøre det mulig for nasjoner å implementere et sentralisert, internasjonalt databasesystem som, hvis nødvendig, kan håndheve reiserestriksjoner via verktøy som vaksinepass og testsertifikater. Visjonen er at individuelle data (også genomiske) som innhentes, skal knyttes til en personlig QR-kode eller digital ID og kan deles mellom landene man beveger seg i.

WHO har publisert en oversikt over de foreslåtte endringene på sin webside, og disse gir en kronologisk sammenstilling av gamle regler og nye forslag.

Ikke overraskende, oppfordrer IHR-endringene, så vel som den foreslåtte pandemiavtalen, til omfattende globalt samarbeid for å motvirke dissens fra offisiell veiledning gitt av myndigheter eller WHO. Som beskrevet, foregikk det under Covid-19 pandemien en systematisk og målrettet undergraving av vitenskapelig debatt, forskning og observasjoner fra leger, forskere og akademikere verden rundt. Under pandemitraktaten foreslås det å strekke dette enda lenger ved å utnytte kanaler for å motvirke feilinformasjon og desinformasjon, mens FN for ikke lenge siden kunngjorde et samarbeid med Google om å «eie vitenskapen.» Dette virker selvsagt spesielt ironisk, når man i ettertid vet at mye av desinformasjonen rundt svineinfluensa, Covid-19 og pandemivaksiner faktisk kom direkte fra WHO og de som styrte responsen. Smalere informasjonsdistribusjon burde derfor gi ekstra stor grunn til bekymring.

Igjen, det er selvsagt ikke vanskelig å forstå at dette vil skape en selvopprettholdende pandemisk industri med store og grove interessekonflikter, akkurat som mange fryktet i 2009. Systemet vil være finansiert av verdens skattebetalere men kontrollert av et FN-organ uten noe nasjonalt juridisk oversyn eller ansvar. Motivasjonen for å opprettholde finansiering vil drives gjennom å varsle og besvare oppfattede trusler, hvor de uunngåelige konsekvensene blir økt frykt og redusert frihet. Samtidig tilføres det profitt til WHOs sponsorer via farmasøytiske anbefalinger og mandater.

Avslutningsvis bør det også nevnes at WHO og medlemslandene vurderer forslag som kan gå på tvers av individuelle rettigheter. Blant de mer urovekkende endringene som opprinnelig er foreslått, er fjerning av ordlyd som pålegger WHO å ha «full respekt for personers verdighet, menneskerettigheter og grunnleggende friheter» i anvendelsen av det internasjonale helseregelverket.

Noter også at signeringen av pandemitraktaten og potensielle innskrenkninger av individuell frihet, sammenfaller med at EU innfører strengere lovgivning om ytringer på internett («Digital Services Act»), mens Storbritannia har gjort det samme («Online Safety Bill») og i tillegg er i ferd med å endre menneskerettighetsloven sin. I Norge er Kultur- og likestillingsdepartementet i ferd med å gjøre en utredning som skal foreslå «tiltak mot manipulering av, og svekkelse av tilliten til, det offentlige rom gjennom desinformasjon, påvirkningskampanjer osv.» Begrepslisten definerer for eksempel sann informasjon som potensielt skadelig. Dette er ikke en positiv utvikling.

Pandemitraktaten vil gi WHO helt enestående fullmakter. Mens denne artikkelen ikke er ment å fokusere på debatt rundt ytringsfrihet, bør det norske publikum imidlertid begynne å stille spørsmål til hvorfor det er så lite offentlig debatt om IHR-endringene og konsekvensene av disse. Det som er tydelig, er at de som mener Norges politikk føres uavhengig av WHO eller globale, private aktører som for eksempel Bill & Melinda Gates Foundation, bør revurdere sin oppfatning.